Solberg-regjeringens forslag er blant annet:
Formuesskatt
Regjeringen foreslår at formuesverdien av aksjer og driftsmidler reduseres til 50 pst. av formuesskattegrunnlaget.
Regjeringen foreslår også enkelte utvidelser i grunnlaget for å betale formuesskatt. Verdsettelsen av fritids- og sekundærboliger og dyre boliger økes, og en praksis der fiskeri- og oppdrettstillatelser verdsettes for lavt, oppheves.
Samtidig økes bunnfradraget for personer til 1,6 mill. kroner.
I tillegg utvides bunnfradraget for visse personer. I formuesskatten til staten gis samtlige personlige skattytere bunnfradradraget. I formuesskatten til kommunene gis bunnfradraget imidlertid kun til skattytere «som har krav på personfradrag». Departementet foreslår å fjerne denne begrensningen da bakgrunnen for den er ukjent. Dermed utvides retten til bunnfradrag (i den kommunale delen) til samtlige personlige skattytere. For eksempel vil dette gjelde personer som er skattemessig bosatt i utlandet, men likevel er formuesskattepliktig til Norge.
Konsernbidrag til utenlandsk datterselskap
Reglene om konsernbidrag gir mulighet for inntektsutjevning mellom selskap som inngår i samme konsern. Giverselskapet kan kreve fradrag for konsernbidrag til et annet konsernselskap, samtidig som bidraget anses som skattepliktig inntekt for mottakerselskapet. For å beskytte det norske skattefundamentet, gjelder konsernbidragsreglene som hovedregel bare for bidrag mellom selskap som er hjemmehørende i Norge. Rettspraksis har fastslått at begrensningen ikke er lovlig i flere tilfeller. Departementet foreslår derfor å lovfeste en begrenset fradragsrett i det omfang EØS-retten krever.
Forslaget innebærer at et morselskap som er skattemessig hjemmehørende i Norge, kan kreve fradrag for konsernbidrag til dekning av et «endelig underskudd» i et datterselskap som er hjemmehørende, reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i en annen EØS-stat. For at et underskudd skal kunne anses endelig, er det blant annet oppstilt vilkår om at det ikke er, har vært eller kan bli mulig for datterselskapet eller noen annen å få fradrag for underskuddet i den stat datterselskapet er hjemmehørende. Det er et vilkår at det senest umiddelbart etter utgangen av inntektsåret konsernbidraget ytes for, er satt i gang en prosess for å likvidere datterselskapet. Datterselskapet må som hovedregel være likvidert i løpet av dette året. Det foreslås også særlige regler om beregningen av størrelsen på fradraget.
Opsjoner i arbeidsforhold
Reglene for opsjoner i arbeidsforhold endres også da den gjeldende opsjonsskatteordningen kun i beskjeden grad har blitt benyttet. Målet er at den nye ordningen er enklere, gunstigere og mer forutsigbar. Forslaget er i tråd med høringsforslaget.
Verken tildelingen av opsjonen eller gevinst ved innløsning av opsjonen i aksjer skal utløse skatteplikt for den ansatte. Gevinsten skal skattlegges som aksjeinntekt når aksjene realiseres.
I tillegg utvides ordningen fra små oppstartsselskap til også å gjelde selskap i en vekstfase. Selskapet må være ikke-børsnotert aksjeselskap hjemmehørende i riket, eller et tilsvarende utenlandsk selskap med begrenset skatteplikt til Norge. Selskapets gjennomsnittlige antall årsverk kan være opptil 50, og verken samlede driftsinntekter eller balansesum kan være over 80 mill. kroner i inntektsåret før tildeling av opsjonen. Selskapet kan være opptil ti år i tildelingsåret.
Den ansatte må i gjennomsnitt arbeide minimum 25 timer per uke i selskapet fra tildeling til innløsning av opsjonen. Den ansatte kan på tildelingstidspunktet maksimalt kontrollere 5 pst. av aksjene i selskapet. Ett eller flere offentlige organer kan alene eller til sammen ikke kontrollere 25 pst. eller mer av kapital- eller stemmeandelene i selskapet.
For å ta i bruk den nye ordningen kan ikke innløsningskursen være lavere enn markedsverdien av de underliggende aksjene på tildelingstidspunktet. Opsjonen må tildeles den ansatte personlig, og kan ikke overdras til andre. Opsjonen kan innløses i aksjer tidligst tre og senest ti år etter at opsjonen er tildelt. Ordningen avgrenses mot selskap med enkelte typer næringsvirksomhet, som ikke anses å ha behov for en skattefavorisert opsjonsordning, samt virksomhet som etter EØS-retten ikke kan motta slik støtte. Heller ikke selskap med utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig tildelt statsstøtte eller som er i økonomiske vanskeligheter kan benytte ordningen.
Det vil være en øvre grense på 60 mill. kroner på den samlede markedsverdien av underliggende aksjer som selskapet kan utstede i opsjoner under ordningen. Tilsvarende innføres det en øvre grense på 3 mill. kroner på den samlede markedsverdien av underliggende aksjer den enkelte ansatte kan ha opsjon på under ordningen. Disse grensene innebærer at de underliggende aksjene må verdsettes på tildelingstidspunktet.
Selskapet må rapportere inn opplysninger ved tildelingen av opsjonene til skattemyndighetene og enkelte opplysninger ved innløsning av opsjonene. Det innføres overgangsregler slik at opsjoner som er utstedt etter gjeldende regler, overføres til den nye ordningen. Den nye ordningen anses som statsstøtte og må utformes innenfor rammene av hva EFTAs overvåkningsorgan (ESA) kan godkjenne. Ordningen kan ikke iverksettes før den er godkjent av ESA.
Leie til eie i boligselskap
Skattereglene for boligselskap endres for å øke bruk av leie til eie-modeller. Gjeldende skatteregler for borettslag og boligaksjeselskap (boligselskaper) begrenser hvor stor andel av selskapets boligmasse som kan leies ut til eksterne. Utleie fra utvikler under noen leie til eie-modeller regnes også som eksterne leieforhold. Skattereglene begrenser dermed bruken av leie til eie. De gunstige boligreglene kan kun brukes dersom minst 85 pst. av boligselskapets leieinntekter komme fra andelseiere eller visse andre grupper (interne leietakere). Utleie fra andre enn personlige andelshavere mv. anses som eksterne leieforhold. Det foreslås derfor at reglene for deltakerfastsetting av boligselskap endres, ved at utleie av boenhet innenfor et leie til eie-konsept på nærmere vilkår kan likestilles med utleie fra personlige andelseiere. Boenheter som eies av utbygger mv. og inngår i leie til eie-kontrakter regnes derfor ikke som eksterne leieforhold opp mot utleiegrensen på 15 pst. i skatteloven § 7-3 tredje ledd. Det foreslås en begrensning i tid på fem år for utleie av den enkelte boenhet. Leie til eie-andelen av leieinntektene kan ikke overstige 30 pst. av boligselskapets totale leieinntekter. Videre foreslås det at utleie fra juridiske personer som kan eie andeler etter burettslagslova §§ 4-2 og 4-3, likestilles med utleie fra personlige andelshavere.
Utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere – rapportering
Departementet foreslår endringer i reglene for opplysningsplikt til skattemyndighetene ved bruk av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere (RF-1199). Departementet foreslår å endre fristen for å gi opplysninger slik at den sammenfaller med fristen for å gi opplysninger etter a-opplysningsloven. Forslaget innebærer at fristen endres fra 14 dager etter oppdragets start, til den 5. i måneden etter at arbeidet ble påbegynt. Tilsvarende frist foreslås for opplysninger om oppdraget, oppdragstaker, arbeidstakere og eventuelle endringer i tidligere gitte opplysninger. Dersom oppdraget mv. påbegynnes etter den 20. i en kalendermåned, foreslår departementet at fristen forlenges til den 15. i den påfølgende kalendermåneden. Tilsvarende forlengelse foreslås for første rapportering i a-ordningen for arbeidsgivere som er opplysningspliktige. Skattemyndighetene kan etter søknad gjøre unntak fra plikten til å gi opplysninger månedlig. Unntaket gjelder bare opplysninger om ansatte som det er innrømmet trekkfritak for etter skattebetalingsloven § 5-3. Forslaget innebærer at den aktuelle gruppen opplysningspliktige kan rapportere opplysningene samlet i a-ordningen etter avslutningen av oppdraget. Videre foreslås en forenklet rapportering ved rammeavtaler, slik at det bare er nødvendig å gi nye opplysninger som ikke er rapportert under rammeavtalen. Videre kan det etter søknad innvilges fritak fra plikten til å levere skattemelding for utenlandske foretak som ikke er skattepliktige til Norge.
Reisefradrag
Regjeringen foreslår også at reglene om reisefradrag endres (utgifter til reiser mellom hjem og arbeidssted og for besøksreiser til hjemmet). Dagens satsstruktur i reisefradraget byttes ut med én felles sats på 1,65 kroner. Beregnede reiseutgifter må være over et visst nivå (bunnbeløp) for at det skal gis reisefradrag. For å ta hensyn til at personer bosatt i mindre sentrale områder foreslår regjeringen å differensiere bunnbeløpet i reisefradraget med utgangspunkt i SSBs sentralitetsindeks. SSBs sentralitetsindeks rangerer norske kommuner basert på nærhet til arbeidsplasser og servicefunksjoner. Skattytere bosatt i kommuner med lavest sentralitet gis et bunnbeløp på 14 000 kroner, mens andre får et bunnbeløp på 23 900 kroner. Bostedstilhørighet per 1. januar i inntektsåret legges til grunn for bunnbeløpets størrelse.
Annet
Videre foreslås det at foreldrefradraget økes for hvert barn utover det første økes fra 15 000 kroner til 25 000 kroner. Og det innføres et jobbfradrag på 23 500 kroner for unge under 30 år.
Private eiendeler i eget AS
Departementet signaliserer igjen at gjeldende regler ikke er tilstrekkelig til å motvirke privat konsum i selskap på en effektiv måte (f.eks. kjøp av hytte/båt gjennom eget AS). Det vises til at det i Danmark er det innført særregler for beskatning av privat konsum, som har ført til betydelig reduksjon av privat konsum i selskap. Regjeringen mener at det bør vurderes å innføre særregler for skattlegging av visse former for privat konsum i selskap også i Norge. Arbeidet med å utrede slike regler er igangsatt, med sikte på å sende forslag på høring første halvår 2022.
Søksmål
I tillegg foreslås det innstramninger i adgangen til å ta ut søksmål. Det vil ikke være mulig å reise søksmål mot skattemyndighetenes beslutning om å ikke ta opp en sak etter utløpet av ettårsfristen i skatteforvaltningsloven § 13-4 tredje ledd annet punktum, eller skattemyndighetenes beslutning om å ikke avgi bindende forhåndsuttalelse. Etter forslaget vil skatteforvaltningsloven § 15-1, sammen med særregelen i § 15-2, uttømmende regulere hva det kan reises søksmål om, og hvem som har søksmålskompetanse.
Videre skal det gjelde en seks måneders søksmålsfrist for alle avgjørelser som det kan reises søksmål om etter skatteforvaltningsloven. Dessuten vil søksmålsfristen for et påklaget vedtak først løpe fra avvisningsvedtak blir sendt den skattepliktige – forutsatt at søksmålsfristen ikke allerede var utløpt da vedtaket ble påklagd.